Reinen bruker landskapet hele året
Store områder, lange avstander, behov for oversikt. Med Beitekontrollen fra Findmy samles posisjoner, områder, varsler og historikk på ett sted, også der mobilnettet ikke når.
Beitekontrollen gir deg oversikten uten å hindre dyret.
Store områder krever oversikt
Flokken flytter mellom årstidsbeiter. Avstandene gjør at gjeting, tilsyn og leting koster både tid og drivstoff.
Et gjerde som varsler deg, ikke dyret
Grensa tegnes i kartet, ikke i terrenget. Dyrets beitemønster hindres ikke av systemet.
Fra antakelse til kunnskap
Posisjonsdata over tid gir et bedre bilde av trekkmønster og faktisk arealbruk gjennom sesongen.
Reindrift er næringa som tydeligst viser verdien av norsk utmark.
Reinen lever av ressursene som finnes naturlig i landskapet og flytter seg mellom beiteområder gjennom året. Vårbeite, kalvingsland, sommerbeite, høstbeite og vinterbeite har ulike funksjoner, og reinen trenger mulighet til å bevege seg mellom områdene når forholdene endrer seg. Dette krever areal.
Når dyrene bruker store områder, blir kunnskap om hvor de er og hvordan de beveger seg viktig. Det er her teknologien kan være et nyttig verktøy. Ikke som erstatning for gjeting og tilsyn, men som grunnlag for begge deler.
Reinen følger beitet, været og årstidene
Reindrift er avhengig av store og sammenhengende arealer. Samtidig påvirkes tilgjengelige områder av infrastruktur, kraftutbygging, hytteområder, industri, jordbruk og naturlige barrierer.
Når arbeidsplassen dekker enorme områder, er oversikt verdifullt. Beitekontrollen samler posisjoner og informasjon om dyrene i kartet, og data om faktisk bruk er et argument i arealdiskusjonen.
Åtte årstidsbeiter, én plattform
Reinbeiteområdene dekker rundt halvparten av Norges landareal, medregnet villreinområdene, og landskapet er unikt for hver flokk. Årstidsbeitene følger de samiske årstidene og defineres ut fra beiteressurser og reinens livssyklus.
Beitekontrollen kan dokumentere hvor flokken faktisk går, når den flytter, og hvilke områder som brukes fra år til år. Historiske spordata gir deg kontroll over de lange linjene i tillegg til de umiddelbare farene.
Reinen beiter som enkeltdyr og i mindre flokker, og følger snøsmeltingen mot høyereliggende områder.
Spredte dyr over store arealer. Posisjoner og interesseområder holder oversikten når flokken ikke er samlet.
Reinen når som oftest sitt årlige vektpotensiale, og insektplagen er mindre.
Historikk viser hvilke områder som gir ro og godt beite i den viktigste vekstperioden.
Flytting til høstbeiter, og brunsten foregår.
Varsel når dyr trekker mot vei, jernbane eller nabodistrikt under flyttinga.
Snødekt beite med gode forhold; på slutten flytter reinen til vinterbeitet.
Se når flokken begynner å trekke, og planlegg flyttinga etter faktisk bevegelse.
Reinen trenger ro for å grave seg fram til beiteplantene; avblåste rabber og lav er viktige ressurser.
Se om flokken ligger i ro eller vandrer, før du kjører ut. Sporloggen viser hvilke områder som allerede er beitet.
Is i snølaget eller mot bakken kan gjøre beitet helt «låst».
Uro og økt vandring synes i dataene, og kan være et tidlig tegn på at beitet er utilgjengelig.
Flytting til kalvelandet, og simlene kalver. Dyrene er på sitt mest sårbare og trenger ro.
Følg kalvingslandet på avstand, med færre forstyrrelser. Rask lokalisering betyr mest ved tidlig kalvetap.
Beite i områdene omkring kalvingslandet, med nytt løv og nye spirer.
Dokumentér bruken av kalvingsland og vårbeite fra sesong til sesong.
Beskrivelsen av årstidsbeitene bygger på Store norske leksikon, «rein (beitevandringer)», av Kari Anne Bråthen og Tove Aagnes Utsi, UiT Norges arktiske universitet.
«Beitekontrollen erstatter ikke gjeteren, kunnskapen om terreng og beite, eller vurderingene som må tas ved flokken. Men posisjonene kan gjøre noen av oppgavene enklere.»
Reinen bruker vidda, gjeteren tar vurderingene
Reinen bruker store områder gjennom hele året. Beitekontrollen samler posisjoner, virtuelle grenser, varsler og historikk i det samme kartet, også der mobilnettet ikke når.
Kunnskapen om terreng, beite og flokk ligger fortsatt hos gjeteren. Det Beitekontrollen bidrar med, er et bedre grunnlag for vurderingene, og dokumentasjon på hvordan dyra faktisk bruker arealet.
